Cecilia Riis Kjeldsen jobber med fotografi og video med base i Oslo. Hun ble uteksaminert ved Bilder Nordic School of Photography våren 2015 med fordypning i narrativ historiefortelling, og har blant annet stilt ut på Uncontaminated i Oslo og fotogalleri Vasli Souza.

Cecilia har tidligere stilt ut på fotogalleri Vasli Souza.

Skjør, eksperimentell og nostalgisk

Kan du fortelle litt om deg selv, eller hvordan du endte opp med å bli kunstner?

Fra jeg var liten har jeg hatt et behov for å uttrykke meg, men det var vanskelig for meg å kommunisere det jeg ønsket. Jeg pleier å si at jeg ikke fant språket. Det overrasker sikkert de som kjenner meg at jeg mener. Å bare uttrykke noe uten mitt eget språk ble min kommunikasjon på et vis. Fra å utforske dialekter og identiteter, til å skrive historier og dikt, tegne, male og fotografere. Jeg har alltid gått innover, vært analyserende og drømmende, og holdt mye for meg selv.

Da jeg bestemte meg for å gå videre fra en bachelor i psykologi og religionsvitenskap i Trondheim til fotoskole i Oslo som 25-26 åring så var det primært fordi jeg kjente at jeg ikke ville la være utforske videre den delen av meg selv. Jeg tenkte faktisk ikke videre på at jeg skulle leve av dette; det var kun følelser og et behov for å lage noe som var drivkraften. Det ble allikevel tydelig at min nysgjerrighet for psykologi, mennesker og historier fikk videre boltreplass gjennom studiene og praksis.

 

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?

Den varierer veldig. Jeg kan lese, se dokumentarer eller bare ta med meg kameraet ut eller sitte inne og male og skrive. Jeg kan veksle mellom møter, undervisning, forberedelser til utstilling eller salg, eksperimentering, kommersielt arbeid og egne prosjekter. Jeg prøver alltid ha et prosjekt på siden som holder meg i gang.

                                      What we had, we have  - Fra 3.900,-

Hva liker du best med arbeidet ditt? Og minst?

Det samme svaret gjelder på begge punkter; jeg drar dit følelsene fører meg og jobber ganske intuitivt. På den måten har jeg et uttrykk som skifter gjerne fra prosjekt til prosjekt. Jeg liker at jeg kan være så fri, samtidig har jeg en teit drøm om å ha et solid uttrykk man kan gjenkjenne i alt jeg gjør.

Hva inspirerer deg?

Lys, film, natur, lukt, musikk, en samtale, en drøm, en følelse, en stemning, et ord, en historie, prosessen med arbeidet, reiser, dypdykk i informasjon på nettet.

Jeg er også veldig fascinert av eksistensielle problemstillinger, menneskets søken etter mening, religion, mennesker i grupper og relasjoner.

                                      Wounded Deer  - Fra 3.900,-

Hvilke kunstnere blir du inspirert av?

De som lever helt for og i kunsten. De som ikke unnskylder seg og de som endrer hvordan vi ser og oppfatter noe.

Fortell om prosessene dine når du jobber med nye bilder, om hvordan du konseptualiserer og utvikler bildene?  

Hvis jeg skal prøve å konkretisere så er jeg opptatt av å vise noe som er ærlig, men også noe beskueren kan undres over.

Jeg jobber der jeg er og mye er selv-biografisk.  Altså er egne prosjekter nesten alltid som et speilbilde av hvor jeg er i livet da jeg lagde det. Noen ganger har jeg en klar ide hvor jeg vil med prosjektet mens noe er ren dokumentasjon på en reise og blir senere satt i en kontekst. Jeg kan jobbe intuitivt i noe mens i et annet prosjekt bruker jeg research aktivt. Det kan innebære å lese meg opp på noe, men også å jakte på gjenstander i bruktmarkeder eller i naturen. Jeg vil ikke begrense meg selv og derfor vil du se arbeid med collage, maling, tekstil, analogt fotografi manipulert med ulike teknikker osv.

Jeg har et ønske om å skape noe gjenkjennende, men også poetisk, i det som først kan oppfattes som veldig personlig.

I serien «I Fear A Man Of Frugal Speech» fotograferte jeg hendene mine over nesten 10 år i et uttrykk for hva jeg gikk gjennom psykisk etter mange år med spiseforstyrrelser og isolasjon. Så kom Covid og hender ble aktuelt på flere måter og sammen utgjorde det et slags portrett av den kollektive isolasjonen og følgene det kan ha. Det viste seg være relevant, for siden har prosjektet blitt stilt ut i Romania, på fotogalleri Vasli Souza i Oslo og under Fotobokfestivalen i høst, samt i kunstavisen Uncertain States Scandinavia, kunstsiden Museum of Intimacy og snart Personael.

Hva er drømme-prosjektet ditt? 

Jeg ønsker å gjøre et samarbeid med Kreftforeningen og Spisfo.

                                    Komorebi - Fra 3.900,-

Relatert til kunstkarrieren, hva er målet ditt?

En drøm hadde vært å bare lage ting uten bekymring for morgendagen.

Hva er det viktigste spørsmålet kunst adresserer i dag? Hvilke spørsmål adresserer du?

Kunst er fortsatt et viktig barometer for å måle temperaturen i samfunnet, både på et kollektivt og individuelt nivå. Det mest fascinerende må være hvor ulikt et motiv kan tolkes ut ifra hvem som er betrakteren, og på den måten blir kunst noe veldig personlig. Det viktigste må være hvordan kunst kan være med å endre holdninger og perspektiver, men også som noe terapeutisk for den som utfører kunsten og den som er mottakeren. Kunst på institusjoner mener jeg er veldig viktig, jeg tror helt på at det har noe for seg.

Tematikk som går igjen i arbeidene mine stammer fra fascinasjonen rundt menneskesinnet og hvordan vi påvirkes i samfunnet vi lever i.

Hva ville vært i din ideelle kunstsamling? Sett bort fra pris, er det et spesielt verk du ville hatt?

Øverst på ønskelisten står et collage-verk av Frida Orupabo, et fotografi av Wolfgang Tillmans og et stort, tegna verk av Martin Schreiner.

Hva vil du at betrakteren skal sitte igjen med etter å ha sett arbeidene dine?

Noe i seg selv.

Se flere av fotografiene til Cecilia her